| Notat |
- I 1964 utlyste Nasjonalforeningen for Folkehelsa en konkurranse hvor de ba folk over 70 år fortelle om sine barne- og ungdomsår. Knut Larsen fra Østerådalen (f.1883) vant 3. premie i denne konkurransen.
Her er noe fra hans bidrag, vi har sakset det fra Østeråboka:
Knut vokste opp som den yngste av seks søsken. Bruket var for lite til å fø den store familien, så faren måtte ta arbeid utenom. Han kjøpte derfor hest, og tok kjøring for fremmede. Daglønna for hest og mann var fire kroner når mannen hadde kosten, men fem kroner på egen kost.
Barna måtte hjelpe til, først som hjuringer og siden med det vanlige gårdsarbeidet. Alt skulle etter skikk og tradisjon gjøres for hånd. Maskiner var lite kjent, dessuten var folk nokså konservative. I slåtten skulle alt slås med ljå og orv. Da var det alminnelig å leie 4 - 5 slåttekarere, og 1 kvinne til å breie. Daglønna for slåttekarene var to kroner og kosten, for kvinnene seksti øre og kosten. I den travle årstida kunne det være 12 - 14 personer til bords i Østerådalen.
Alt høyet skulle volltørkes. Noen annen metode var ikke kjent. Først I 1906, da Knut hadde sett hesjetørking på Østlandet, fikk han sin far til å sette opp hesjer og kjøpe hesjetråd. Men faren hadde ingen tru på at høyet ville bli tørt. Året før hadde han lagt igjen to nokså store jordstykker og sådd dem til med timotei og kløver. Straks graset var kommet på hesjene begynte det å regne, og regnværet varte hele uka. Da begynte det å blåse, og slik holdt det på i flere dager. Mens faren var på meieriet med melka undersøkte Knut om hesjene var tørre, og det var de. Faren trudde ikke noe på dette, og sa at nå kunne nok høyet kjøres på mittinga. Men til slutt skjønte han at høyet kunne kjøres på løa, og om vinteren merket han at hestene likte hesjehøyet bedre enn vollhøyet. Så neste år ville han at alt skulle hesjes, både likt og ulikt.
Kornet ble skåret med sigd eller meiet, bundet i band og festa til tørk på kornstaur, forteller Knut Larsen. På en kornstaur kunne det festes 11 - 15 kornband, alt etter lengda på stauren. Meiinga gikk for seg på den måten at far festa en tynn bue til orvet, og inni buen ble det sydd eller surra et striestykke for å samle kornet bedre. Treskinga foregikk på låven med fløyle, enten ved svenntasser som gikk rundt og hadde betaling per treve (24 kornband), eller ved egen hjelp. I Østerådalen fikk de tidlig treskemaskin, blåsemaskin og hakkelsesmaskin, men slåmaskinen lot vente på seg. Far til Knut syntes ikke slåmaskinen slo vél nok.
De dyrka også lin på gården, og Knut forteller at det var et nydelig syn å se linåkeren stå i full blomst med sine vakre små blomer. Det var som et eneste blått teppe som beveget seg fram og tilbake i brisen. Det var hans mor som sto for lindyrkinga, og det var et stort arbeid før linet nådde fram til ferdig produkt. Linet ble dyrket, spunnet og vevd i Østerådalen. Det ble høstet straks det var modent, ble rykket opp med rota og lagt på fåbakken, slik at det gjennomgikk en forråtnelsesprosess. Så ble det tørka og treska ved at frøene ble slått av på en trekam. Deretter skulle det tørkes i badstua, men i Østerådalen hadde de ikke badstue, så mor måtte tørke det i bakerovnen hver gang den var varm etter baking. Deretter skulle linet brytes og hekles for å frigjøres fra stilken - og skilles i lin, hør og stry, spinnes og veves. Det fineste linet ble vevd til dreielsduker. Av hør ble det lakener og putevar. Strya brukte mannfolka til å pusse munnladningsbørsene med.
På denne tida skulle gårdene først og fremst ernære familien som bodde der. Dagene ble godt utnytta, og det foregikk en utstrakt hjemmeindustri som hjalp til med å holde familien samla om felles interesser. Så snart parafinlampa var tent om kvelden, hadde hver sitt arbeid. Mannfolka reparerte sørpesåer, lagde trauer, tvårer, sleiver, treskeier og skar stabband. Kvinnfolka karda, spant eller strikka strømper. Det gjaldt å være selvhjulpen. I Østerådalen hadde de alltid sauer så lenge mora levde. De ble klipt vår og høst, og da fikk hun ull til spinning og veving. Alt i klær var egne produkter. Mannfolkklærne var vadmel som ble brakt til fargeriet for farging, stamping og oersing, mens kvinneklær ble laget av mye tynnere stoff. Til sommerbruk ble det vevd verken som ble farget i forskjellige kulører, ofte hjemme i Østerådalen, enten med mosefarge eller barkefarge av bråkollbark. Knut måtte som guttepøyk ofte av sted og finne fargestoffer.
Til skomakerarbeid ble det alltid leid en mann. Skomakerne gikk rundt på gårdene høst og vår. De kunne være opptatt inntil tre uker om gangen. Om høsten sydde de nytt og reparerte gammelt vinterskotøy. Om våren sydde de nytt og reparerte gammelt sommerskotøy. Oppdragsgiveren holdt alltid materialer, mens skomakeren hadde sitt eget verktøy og lester i ei skreppe. Far til Knut brukte å bringe huder og skinn til garving for å ha materialer til skomakeren. Sålelær ble som regel kjøpt, det var rødt amerikansk lær. En gang slakta vi en stor, fire år gammel stut. Den huda ble brukt til det sterkeste sålelæret Knut noen gang hadde hatt.
Knut Larsen forteller også om slaktesjau I Østerådalen. Om høsten ble det slakta sauer, kalver når det passa slik, og en stut eller kvige på 8 - 10 måneder. Det var faren som slakta. Blodet ble tatt vare på, og måtte røres godt for at det ikke skulle levre seg. Kvinnfolka blanda blodet med spekk, mel og rosiner og kokte blodpølse. Hvitpølse ble laget av risengryn, melk, vann og rosiner. Begge sorter ble tilsatt salt og speserier før de ble kokt.
Av kjøttet ble det laget rullepølse, medister- og kjøttpølse. Kjøttet ble ellers skåret i passe stykker og salta til bruk om vinteren. Av innmaten, hode og bein ble det laget lungemos og kalvesuss. Tarmene ble vasket og brukt til pølsene, og skinna ble brakt til garveriet. Alt ble utnytta. Når det lei mot jul skulle grisen slaktes, men det måtte alltid foregå på oppgående måne, ikke på nedgående, for da rant flesket ut i bare flor, trudde de gamle. Levra av grisen ble brukt til lungemos. Plommene ble tatt vare på, og sammen med talg brukt til støping av lys, som ble brukt i skjålykta når de skulle i fjøs eller stalle.
Skjåen fikk de av det ganske tynne skinnet som er på plommene på grisen eller blæra på andre dyr. De brukte ofte lys i stake inne for å spare på parafinen. Før de fikk parafinlampe brente de tøre på kakkelovnsplata eller på skorsteinen.
|
1883 - 1971 (88 år)
[1, 2] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
